Bentley

            

Old Manilla's Kennedy reiser snart fra mor og fem søsken. Lykkelig uvitende!

Vi hentet Kennedy påsken 2008 og døpte ham om til Bentley. 

I baksetet på bilen satt en urolig valp på fanget mitt. Han savnet nok de trygge pelskledde søskena sine. Jeg var også urolig for de enorme potene med kvasse klør og jeg tenkte; "Hvordan skal dette gå! Han er jo allerede så stor." Jeg fikk litt panikk, tenk om jeg ikke taklet en så stor hund som han snart skulle bli? Hadde vi gjort noe dumt nå?

Bentley er av typen Bullmastiff og han vokste fort. Han var en stor valp og gjorde "som han ville". Han sov mye, men når han var våken merket vi de store skarpe klørne som kom borti et eller annet. Han elsket å ligge på ryggen å sparke opp på sofaen eller på bordet. Og han fikk lov! 

Bentley hadde sine vaner og uvaner. Mat skulle serveres når vi kom hjem fra jobb på ettermiddagen. Han knuffet og puffet til matskåla var fylt. Etter maten skulle han hvile litt før vi skulle på tur. Matmor skulle også hvile litt, men det fikk jeg sjelden lov til før han hadde vært ute på sin tur! Hodet hans kom stadig og presset seg under armen min og opp i ansiktet mitt med et lite "voff". Han ga aldri opp.

Sommeren 2008 gikk han på valpe-kurs, bare fire måneder gammel. Veldig nyttig, ikke minst for å lære hunden sosialisering. Han fikk diplom etter endt deltagelse selv om han ikke gjorde så mye av det han ble bedt om. Typisk Bullmastiff! Vil de ikke kan du neimen ikke tvinge dem heller. Men logret med halen gjorde han.

Året etter var han på sosialiserings-kurs. Igjen fikk han diplom for vel gjennomført kurs. Han gjorde ikke alt han ble bedt om denne gangen heller, men fikk ros for å være en glad og blid hund.
Vi deltok på treff for Bullmastiffer. Bentley gjorde som han ble bedt om, helt til dommeren skulle sjekke munnen hans. Da snudde han baksiden til. Det skulle han ha ikke ha gjort, for da ble det ikke premie, men sløyfe fikk han likevel- for "beste hode".

Hans første vaksine fikk han i april 2008 og veterinæren tilføyde "Flott valp" i helseboka.

Sykdom

Når Bentley var omtrent et år begynte kløen. Det slet han med hele livet. Vi fikk mange gode råd og anbefalinger angående dietter. Noe hjalp i perioder.
Urinveisinfeksjoner, øyebetennelser og ørebetennelser var et stadig tilbakevendende problem. Kortison var en utmerket måte å få bukt med allergien, men den hadde sine bivirkninger. Vi oppsøkte veterinær som var hudspesialist og prøver ble sendt i alle retninger for analyse. Det eneste de kunne anbefale var å lage en egen vaksine kun for Bentley, men det ville bli kostbart og muligens ikke virke. Vi takket nei!

Den altfor store skjermen han av og til måtte bruke for ikke å klø i ørene ble fort ødelagt når han gikk ut døren

Kløen kom og gikk. Bentley var en allergiker. De anbefalte diettene hjalp ikke mye.
Etter hvert fikk han øyekatarr forårsaket av øyelokk som vrengte seg innover. Operasjon var nødvendig. Vi var ikke i godt humør etter enda et besøk hos veterinær, og enda en kommende kostnad. Å operere øyelokkene blir regnet som en kosmetisk operasjon og blir derfor ikke dekket av forsikringen.
Vel hjemme fra veterinær ble det klart at noe var i veien med Bentley. Han var ute i hagen og spiste gress, ville ikke inn til tross for at det regnet. Han brakk seg, kastet opp og gikk til slutt inn. Mat ville han ikke ha. Til vår store overraskelse sjanglet han inn på soverommet og la seg foran senga vår. Der hadde han aldri vært før. Snart begynte han å skrike. Jeg har aldri før hørt en hund skrike før og synes dette var skremmende. Hva hadde skjedd? Vi var rådville. Han hadde jo akkurat kommet hjem etter veterinærbesøk! Mens vi trøstet og klappet Bentley ringte telefonen. Til vår glede, kanskje var det skjebnen som ville det slik, var det veterinæren som ringte. Hun hørte mine små rop om hjelp og hundens skriking. "Sett dere i bilen og kjør hit så fort dere kan, så skal jeg skaffe en assistent", var hennes oppfordring. Det som videre skjedde utspant seg som i en sakte film. Vi klarte å bære Bentley's store kropp ned trappa og inn i det nedlagte forsetet på bilen. Ute plaskregnet det. Bentley pep og skrek om hverandre. Endelig kom vi frem. Det tok ikke mer enn ca. 15 minutter, men føltes som en evighet. I samarbeid med veterinær klarte vi å få ham inn på klinikken og opp på bordet. Veterinær og assistent visste hva som var galt og satte straks i gang med pinner og slanger og alskens andre instrumenter gjennom hundens munn og bakside. Han lå der ganske så livløs. Til slutt kom rapene, oppkastet og alle fjertene. Nå kunne vi stille spørsmål. "Hva skjedde"? var alt vi fikk frem.

Bentley hadde fått magedreining. Dvs at magesekken hadde snudd seg. Ikke helt uvanlig hos store hunder. Faren var slettes ikke over. Vi skulle til Oslo Dyreklinikk dagen etter, men ikke på grunn av øynene. Bentley måtte opereres ellers ville sjansen for å få tilbakefall være større enn overlevelse.

Det ble noen lange dager å vente. Bentley var for svak for operasjon. Det skulle gå fem hele dager før nyre, lunge, hjerte og alle andre organer var i ordentlig funksjon og operasjon kunne gjennomføres.
Da vi endelig fikk ham hjem var han helt som vanlig. Bortsett fra bodien han måtte gå med til sårene/stingene var helet. Ingen merket at magen hans var blitt stiftet sammen. Øynene ble operert samtidig. To fluer i et smekk!

Unødvendig å si ble det ingen ferie på oss det året. Kostnadene ved operasjonene og oppholdet ved klinikken var altoverskyggende. Forsikringen dekket halvparten.

Fine dager og et godt liv

Bentley elsket dyna si. Typisk han var å ligge på den, sutte på den til han ble så trøtt at han bare falt bakover. Som her:

Bentley var hele sitt liv en snill, blid og glad gutt. Ungdomsårene var litt mer krevende enn da han ble voksen, men uten tvil den beste hunden og beste turkameraten jeg har hatt. Han kunne gå lange turer eller korte turer, det kom helt an på oss som gikk tur med ham. Så lenge han fikk være sammen med familien var han fornøyd. Unntaket var når tisper i nabolaget hadde løpetid. Da var det noen ganger hardt å holde igjen det store dyret på 70 kilo.
Veterinær bemerket den fine og blanke pelsen til Bentley. Jeg hadde gitt ham ølgjær kjøpt i matbutikk. Av to uavhengige veterinærer sa den ene det var greit å gi ham ølgjær, mens den andre ikke ville anbefale det til hund.
Bentley elsket å kjøre bil. Fra bagasjerommet hadde han utsikt over trafikkbildet, eller han la seg ned for å sove.

Tenåring

Ikke bestevenner, men de tolererte hverandre. 17.mai 2014

Klar for tur i regnet med hjemmesydd regntøy

Bentley har vært gjennom mye og de grå hårene er begynt å bli godt synlige

I august 2015 begynte hodet hans å irritere ham. Vi oppdaget et sår midt på hodet og trodde det var insektbitt. Etter en uke skjønte vi at det måtte være noe annet. Våteksem var første diagnose. Det skulle vise seg å være noe helt annet; nemlig Calsinosis Cutis, eller på godt norsk; bivirkning av kortison. Kampen for overlevelse begynte. Dessverre tapte vi kampen. Bentley døde 28.september 2015.

Bentley - Håpet

Etter besøk hos veterinær hvor vi var sikre på at Bentley ville få den endelige dommen, kom han hjem med ny medisin og nytt håp, for oss. Den nye medisinen, Sporimunne, skulle virke innen fire uker. Og han måtte på ny antibiotikakur, da det viste seg at han var resistent mot atibiotikaen han hadde gått på. Veterinæren var optimistisk. Vi var optimistiske. For tenk om medisinen virket!

Kortisonen skulle ut av kroppen, langsomt og trinn for trinn.

Bentley så forferdelig ut på hodet og i nakken. Pelsen var erstattet med klumper av forkalkninger. Vi ga ham medisinen hver kveld, noe som utløste løs mage. I tillegg til noen ekstra do-turer, fikk han Zoo-Lac, hundens sunne probakterier. Det koster en formue, men hva gjør du ikke for at kjæledyret ditt skal ha det bra? Med Bentleys vekt må han ha mye av alt. Han har vært mellom 70 og 75 kilo i hele sitt voksne liv. Ettersom kortisonen forsvant fra kroppen, forsvant den svulmende hengemagen også. Vekten kom ned til 72 kilo og vi så kroppen slik den en gang hadde vært, lang og litt innhulet.

Resultatet etter to uker med antibiotika og Sporimunne var varierende. Noen dager var han som normal, gikk tur, spiste all maten sin og klødde ikke på hodet eller i nakken. Andre dager klødde han som besatt, neket seg oppetter møbler og vegger for å komme til på hodet, gikk hvileløst omkring, så seg om etter et sted han kunne klø hodet. Hver gang sa vi at dette ikke kunne fortsette. Ny tur til veterinær; Sporimunne ville ikke ha ordentlig effekt før etter fire uker. Igjen reiste vi hjem med håpet i behold. I denne perioden hadde han flere gode enn dårlige dager. Nå var vi sikker å at vi ville beholde ham, om enn bare for en kort periode. En bullmastiff har i gjennomsnitt åtte års levetid. Bentley var over syv år. Vi kunne ikke la ham bli borte i den tilstanden han var nå. Klørne måtte klippes, de var altfor lange, Han skulle ha dusjet. Alt dette skulle vi gjøre bare han ble bedre.

Bortsett fra at han klødde tror vi ikke Bentley hadde det vondt. Han fikk sterke smertestillende tabletter, men vi kuttet dem ut etter kort tid. De gjorde ham bare forvirret.Sengen, som besto av en dyne med dynetrekk, unngikk han. Når vi var ute på tur ville han gå midt i veien, ikke på fortau eller i veikanten. Han som hadde vært så ivrig etter å lukte på alt mulig i gresset og langs veikanten, dette var rart. Men møtte han andre hunder logret han som vanlig med halen og var like blid.

Vi tenkte på alt det positive ved ikke å ha et kjæledyr. Kunne reise hvor en ville uten å ta hensyn til det store dyret. Senga/dyna som tok stor plass midt på stuegulvet, ville det ikke bli bra å bli kvitt den? Alt hundehåret som satte seg fast i alle tekstiler. Vann- og matskåler som tok slik plass på kjøkkenet. All sølen han dro med seg inn i leiligheten etter tur i regn og søle. Alt sikkelet som hang fra munnvikene etter at han hadde drukket vann. Få fred til å legge seg ned på sofaen etter middag, noe som ikke hadde vært aktuelt fordi da kom han med sitt store hode og presset det under armen og opp i ansiktet på meg. Nei vi skulle aldri ha ny hund!

Bentley gikk korte turer den siste tiden. På gode dager gikk han villig ut døren. Godbit var unødvendig.  På dårlige dager måtte det flere godbiter til for å gå de få meterne som skulle til. Han pustet og peste noe voldsomt den siste tiden. Det hadde han holdt på med en stund og vi trodde det var varmen, eller at han var sliten. Nå tror vi det var begynnelsen på sykdom.

Etter fem uker var hodet og nakken, selv om pelsen ikke kom tilbake, bedre, Men forkalkninger brøt ut overalt ellers på kroppen. Pelsen ble borte flere steder. De siste dagene begynte han å ynke seg, Vi tror det var noe seriøst galt med magen til Bentley. Noe som oppsto de siste dagene av hans liv. Kortison hadde gitt ham energi og en voldsom appetitt, nå var han igjen kresen i matveien og lot tørrforet ligge, spiste bare det beste. Men han bjeffet fremdeles når det nærmet seg tid for mat, mer av vane enn at han var sulten.

Den nest siste turen til veterinær var vi alle enige om at dette ikke så bra ut. Veterinæren hadde håpet og trodd at han ville sett mye bedre ut. En grunn til at han ikke ble bedre kunne være den siste opplysningen fra laboratoriet om at Bentleys tarmbakterier var i ubalanse. Altså hadde han ikke lenger noe immunforsvar. Alt håp forsvant.

Her er Tiger

.
Hun har ikke bodd hos oss hele tiden, men flyttet inn til oss når hun var ca 8-9 år gammel. Før det hadde hun bodd på to andre adresser. Veldig hjemmekjær er hun blitt.
Når jeg jobber på PCen er hun med og passer godt på notatene mine.

Når jeg syr følger hun nøye med. Hun er ikke redd for nåler eller sakser.

Eller hun bare slapper av på puten sin på sofaen ved siden av skrivebordet.

Sommeren 2017 forsvant hun. Uvant som hun var med å bo hos oss, (hadde ikke bodd der mer enn noen uker på det tidspunktet), var vi ute og lette, uten resultat. 

En uke og vi var sikker på at hun kom tilbake.

To uker og vi ble litt usikker men øynet fremdeles et håp.
Tre uker og vi snakket sjelden om Tiger.
Fire uker og vi ryddet vekk vannskåla.
Fem uker og katteseng og katteboks med sand ble ryddet vekk.
Seks uker og vi begynte nesten å glemme at katten kunne komme tilbake.
Syv uker og vi slettet alle spor etter Tiger.
Den åttende uken hørte vi intens mjauing utenfor terrassen. Kunne det være... Nei, det kan ikke være...
Men det var Tiger! Utmattet og utsultet sto hun midt i veien utenfor hos oss og mjauet. Vi fikk henne ikke til å komme inn, redd av seg som hun er. Når vi nærmet oss henne, gikk hun bare lenger og lenger vekk. Det var først når vi gjemte oss bak gardinet og ristet på godis-boksen hennes at hun kom inn.

Så tynn, mager og utsultet var hun etter sin lille eskapade utenfor hjemmet i to måneder. Det er rart at hun overlevde. Tror hun kom hjem akkurat i tide. Skåler med mat og drikke ble fortært på grådig vis.

Snart tilbake til normalen

Liker seg aller best på denne puten.

Er det mat på gang?

Å så trøtt!

Yndlingsplassene

Våren 2020

Her koser hun seg på terrassen i solsteiken juni 2021

Hun holder seg i skyggen

Begynner å få hengemage. Sommer 2021

Tiger liker seg ute på varme sommerkvelder. 

Her gjemmer hun seg bak vaskepulmer oppå tørketrommelen. Det er sikkert deilig og varmt. Hun begynte med dette da hun luktet at jeg satte en potte med kattegress på en hylle ved siden av. Ikke rart de sier at katter har ni liv, for det er langt å hoppe ned derfra for en liten katt.

Her gjemmer hun seg ofte. Når kveldene blir kalde og noe skummelt har blitt sett eller hørt på terrassen, da piler hun inn på badet og hopper opp på vasken før hun lander på toppen av tørketrommelen

Siste bilde av Tiger tatt lørdag 17.desember 2022.

Tirsdag 20.desember sovnet hun inn etter sykdom