Mood-board

Oppslagstavle. Eller "Mood-board" hvis jeg skal uttrykke meg mer moderne. Selve rammen er kjøpt billig på Clas Olson eller Søstrene Grene og finnes i flere størrelser.

Den ble kledd med platevatt før stoffet i myk fløyel ble stiftet på. De rosa båndene er festet med hvite spiker. Der fester/henger jeg utklipp av ting jeg har lyst til å gjøre, eller rett og slett til inspirasjon. 

Frame for goggles - Ramme til brillene

Jeg har briller: Kjørebriller, TV-briller, Databriller, Lesebriller, Sy-briller...osv. Nå vet jeg alltid hvor brillene mine er! Lett tilgjengelig i denne spray-lakkerte gull-rammen uten glass. Inni rammen har jeg stiftet fast strie og to forskjellige bånd, det øverste båndet er til å henge brillene i, det nederste brede båndet er festet nederst og mellom, slik at "lommene" her passer til brillenes pussekluter. Eller noe annet.

Bentley

            

Old Manilla's Kennedy reiser snart fra mor og fem søsken. Lykkelig uvitende!

Vi hentet Kennedy påsken 2008 og døpte ham om til Bentley. 

I baksetet på bilen satt en urolig valp på fanget mitt. Han savnet nok de trygge pelskledde søskena sine. Jeg var også urolig for de enorme potene med kvasse klør og jeg tenkte; "Hvordan skal dette gå! Han er jo allerede så stor." Jeg fikk litt panikk, tenk om jeg ikke taklet en så stor hund som han snart skulle bli? Hadde vi gjort noe dumt nå?

Bentley er av typen Bullmastiff og han vokste fort. Han var en stor valp og gjorde "som han ville". Han sov mye, men når han var våken merket vi de store skarpe klørne som kom borti et eller annet. Han elsket å ligge på ryggen å sparke opp på sofaen eller på bordet. Og han fikk lov! 

Bentley hadde sine vaner og uvaner. Mat skulle serveres når vi kom hjem fra jobb på ettermiddagen. Han knuffet og puffet til matskåla var fylt. Etter maten skulle han hvile litt før vi skulle på tur. Matmor skulle også hvile litt, men det fikk jeg sjelden lov til før han hadde vært ute på sin tur! Hodet hans kom stadig og presset seg under armen min og opp i ansiktet mitt med et lite "voff". Han ga aldri opp.

Sommeren 2008 gikk han på valpe-kurs, bare fire måneder gammel. Veldig nyttig, ikke minst for å lære hunden sosialisering. Han fikk diplom etter endt deltagelse selv om han ikke gjorde så mye av det han ble bedt om. Typisk Bullmastiff! Vil de ikke kan du neimen ikke tvinge dem heller. Men logret med halen gjorde han.

Året etter var han på sosialiserings-kurs. Igjen fikk han diplom for vel gjennomført kurs. Han gjorde ikke alt han ble bedt om denne gangen heller, men fikk ros for å være en glad og blid hund.
Vi deltok på treff for Bullmastiffer. Bentley gjorde som han ble bedt om, helt til dommeren skulle sjekke munnen hans. Da snudde han baksiden til. Det skulle han ha ikke ha gjort, for da ble det ikke premie, men sløyfe fikk han likevel- for "beste hode".

Hans første vaksine fikk han i april 2008 og veterinæren tilføyde "Flott valp" i helseboka.

Sykdom

Når Bentley var omtrent et år begynte kløen. Det slet han med hele livet. Vi fikk mange gode råd og anbefalinger angående dietter. Noe hjalp i perioder.
Urinveisinfeksjoner, øyebetennelser og ørebetennelser var et stadig tilbakevendende problem. Kortison var en utmerket måte å få bukt med allergien, men den hadde sine bivirkninger. Vi oppsøkte veterinær som var hudspesialist og prøver ble sendt i alle retninger for analyse. Det eneste de kunne anbefale var å lage en egen vaksine kun for Bentley, men det ville bli kostbart og muligens ikke virke. Vi takket nei!

Den altfor store skjermen han av og til måtte bruke for ikke å klø i ørene ble fort ødelagt når han gikk ut døren

Kløen kom og gikk. Bentley var en allergiker. De anbefalte diettene hjalp ikke mye.
Etter hvert fikk han øyekatarr forårsaket av øyelokk som vrengte seg innover. Operasjon var nødvendig. Vi var ikke i godt humør etter enda et besøk hos veterinær, og enda en kommende kostnad. Å operere øyelokkene blir regnet som en kosmetisk operasjon og blir derfor ikke dekket av forsikringen.
Vel hjemme fra veterinær ble det klart at noe var i veien med Bentley. Han var ute i hagen og spiste gress, ville ikke inn til tross for at det regnet. Han brakk seg, kastet opp og gikk til slutt inn. Mat ville han ikke ha. Til vår store overraskelse sjanglet han inn på soverommet og la seg foran senga vår. Der hadde han aldri vært før. Snart begynte han å skrike. Jeg har aldri før hørt en hund skrike før og synes dette var skremmende. Hva hadde skjedd? Vi var rådville. Han hadde jo akkurat kommet hjem etter veterinærbesøk! Mens vi trøstet og klappet Bentley ringte telefonen. Til vår glede, kanskje var det skjebnen som ville det slik, var det veterinæren som ringte. Hun hørte mine små rop om hjelp og hundens skriking. "Sett dere i bilen og kjør hit så fort dere kan, så skal jeg skaffe en assistent", var hennes oppfordring. Det som videre skjedde utspant seg som i en sakte film. Vi klarte å bære Bentley's store kropp ned trappa og inn i det nedlagte forsetet på bilen. Ute plaskregnet det. Bentley pep og skrek om hverandre. Endelig kom vi frem. Det tok ikke mer enn ca. 15 minutter, men føltes som en evighet. I samarbeid med veterinær klarte vi å få ham inn på klinikken og opp på bordet. Veterinær og assistent visste hva som var galt og satte straks i gang med pinner og slanger og alskens andre instrumenter gjennom hundens munn og bakside. Han lå der ganske så livløs. Til slutt kom rapene, oppkastet og alle fjertene. Nå kunne vi stille spørsmål. "Hva skjedde"? var alt vi fikk frem.

Bentley hadde fått magedreining. Dvs at magesekken hadde snudd seg. Ikke helt uvanlig hos store hunder. Faren var slettes ikke over. Vi skulle til Oslo Dyreklinikk dagen etter, men ikke på grunn av øynene. Bentley måtte opereres ellers ville sjansen for å få tilbakefall være større enn overlevelse.

Det ble noen lange dager å vente. Bentley var for svak for operasjon. Det skulle gå fem hele dager før nyre, lunge, hjerte og alle andre organer var i ordentlig funksjon og operasjon kunne gjennomføres.
Da vi endelig fikk ham hjem var han helt som vanlig. Bortsett fra bodien han måtte gå med til sårene/stingene var helet. Ingen merket at magen hans var blitt stiftet sammen. Øynene ble operert samtidig. To fluer i et smekk!

Unødvendig å si ble det ingen ferie på oss det året. Kostnadene ved operasjonene og oppholdet ved klinikken var altoverskyggende. Forsikringen dekket halvparten.

Fine dager og et godt liv

Bentley elsket dyna si. Typisk han var å ligge på den, sutte på den til han ble så trøtt at han bare falt bakover. Som her:

Bentley var hele sitt liv en snill, blid og glad gutt. Ungdomsårene var litt mer krevende enn da han ble voksen, men uten tvil den beste hunden og beste turkameraten jeg har hatt. Han kunne gå lange turer eller korte turer, det kom helt an på oss som gikk tur med ham. Så lenge han fikk være sammen med familien var han fornøyd. Unntaket var når tisper i nabolaget hadde løpetid. Da var det noen ganger hardt å holde igjen det store dyret på 70 kilo.
Veterinær bemerket den fine og blanke pelsen til Bentley. Jeg hadde gitt ham ølgjær kjøpt i matbutikk. Av to uavhengige veterinærer sa den ene det var greit å gi ham ølgjær, mens den andre ikke ville anbefale det til hund.
Bentley elsket å kjøre bil. Fra bagasjerommet hadde han utsikt over trafikkbildet, eller han la seg ned for å sove.

Tenåring

Ikke bestevenner, men de tolererte hverandre. 17.mai 2014

Klar for tur i regnet med hjemmesydd regntøy

Bentley har vært gjennom mye og de grå hårene er begynt å bli godt synlige

I august 2015 begynte hodet hans å irritere ham. Vi oppdaget et sår midt på hodet og trodde det var insektbitt. Etter en uke skjønte vi at det måtte være noe annet. Våteksem var første diagnose. Det skulle vise seg å være noe helt annet; nemlig Calsinosis Cutis, eller på godt norsk; bivirkning av kortison. Kampen for overlevelse begynte. Dessverre tapte vi kampen. Bentley døde 28.september 2015.

Broderier fra barndommen

Det er ikke ofte jeg broderer lenger, men savner denne hobbyen. Det er herlig å sitte med litt konsentrasjons-håndarbeid i fanget. Bildene under er noe av det første jeg broderte når jeg ble stor nok til å håndtere nål og tråd. De er nå innrammet og hengt opp til heder og ære.

Flekkene er der, men broderiet er rent. Det har hatt et langt liv i skuffen

Lommetørkle

Min første nålepute